I nummer 5 dukker det opp en ny Barks-figur. Dette er John D. Grynesen, senere bedre kjent
som Rikerud. Opprinnelig heter han John D. Rockerduck, og dette var første og siste gangen Barks
benyttet denne figuren. Derimot ble han 'adoptert' av bl.a. de Italienske serieskaperne, og i
deres historier er han den mest vanlige konkurrenten til Skrue. Den første italienske historien
med Rikerud, var "Zio Paperone e il kiwi volante', publisert i 1963 og laget av Barosso og
Bordini. Årsaken til at italienerne
benyttet denne figuren, i stedet for Gulbrand Gråstein, kan være at Rikerud-historien hadde vært
publisert like før Barosso-historien ble laget, og da det fantes bare to Gråstein-historier av
Barks på denne tiden, og det var en stund siden disse hadde vært publisert, var det naturlig å
benytte Rikerud istredet.
Morsomt å merke seg, er at også Don Rosa har benyttet denne figuren, og i historien "Kongen på
Kobberhaugen" (nr.2/1993), får vi vite at faren til Rikerud var en hederlig mann som hjalp
Skrue i ungdommen, mens sønnen hans altså ble en bortkjemt rikmanns-sønn som har kommet til pengene
ved arv, ikke ved hardt arbeid, slik som Skrue og Gråstein.
|
|
| I nummer 13 til 17 kan vi lese det mest kjente av alle Barks sine fortellinger, nemlig 'Eggemysteriet'. Historien er blitt kåret til å være den beste Barks-historien som han lagde. Den ble egentlig laget så tidlig som i 1948, da Barks kreativitet var på topp, men norske lesere måtte altså vente helt til 1963 med å få lese den. Det var derimot ikke selve historien som gjorde denne historien kjent blant Nordmenn, og det langt utenfor den vanlige norske leserskare, men det at firkantfolkene Donald og guttene møter i en fjern dal i Andes-fjellene faktisk snakker Nynorsk! Dette var noe mange innenfor mållaget i 1963 ikke kunne tåle, og de mente at det var diskriminerende overfor landets Nynorsk-talende minoritet. Noen mente vel kanskje at de som snakket nynorsk ble sett på som ganske firkantete utfra denne historien, og rabalderet ble omtalt i så vel utenlandske og innenlandske aviser. Såvel Alf Prøysen blir sitert i historien, med sangen "Dainse, dainse dokka mi", men Prøysen tok det hele med godt humør, og uttalte at han tok det som et kompliment at denne gamle visa hans ennå lever og
huskes - så langt borte som hos firkantfolket i Andesfjellene! I ettertid kan man selvsagt se hvilket dilemma oversetteren var i, for på originalspråket snakket firkantfolket sydstats-dialekt, og dette kunne selvsagt ikke brukes i den Norske versjonen. Valget sto derfor mellom å la de snakke vanlig Bokmål, noe som ville ha medført at historien hadde mistet mye av sin sjarm, eller å la dem snakke dialekt eller Nynorsk, i dette tilfelle Våssamål. Forklaringen på at de snakker denne dialekten, er ganske enkelt at dette folket hadde besøk fra professoren Tron Dreyerdal fra Voss flere år tidligere enn Donalds besøk, og dette er tydeligvis et lettpåvirkelig folk. Det er kanskje ikke så rart forresten, når man tenker på hvor isolert de levde. Det hele blir kanskje litt merkelig når man tenker på at Donald og guttene, som egentlig er Amerikanske statsborgere, har kjennskap til en liten bygd i Norge, men dette var vel kanskje også en del av filosofien i bladet den gangen. Donald &Co var alle Norske, for ikke å gjøre ting vanskelig for de unge leserne. I dette tilfellet vil jeg derimot si at en slik løsning som ble valgt, nok var den beste for å kunne beholde særpreget som denne historien har, for leserne kan lettere identifisere seg med mer lokale Norske forhold, enn de Amerikanske forholdene som egentlig var bakgrunn her. Kort sagt, Vivi Aagaard gjorde en liten genistrek her, og selv om dette ville ha vært en enestående fortelling uansett, gjorde denne detaljen stykket til en enda større leseropplevelse.
Man kan også merke seg at Don Rosa lagde en oppfølger til denne historien, der Donald og guttene returnerer til Gufseplassen, og denne gangen er også Skrue og Gulbrand Gråstein med. Igjen får vi se hvor lettpåvirkelig firkantfolket er, for nå har alle kledd seg i firkantete versjoner av Donalds matrosdress, noe som viser hvilken betydning hans besøk hadde for firkantfolken den gangen. Rosas historie heter 'Tilbake til Gufseplassen', og kan leses i nr. 16-19/1990. Også i Rosas historie 'Badlands' Ukronte Konge', får vi en liten referanse til firkanteggene. Denne kan leses i nr. 47/1992.
|
|
